Innstrandfjæra, Ørland
Innstrandfjæra (se kart nederst på sida).
Innstrandfjæra ble fredet som
fuglefredningsområde i 1983. Verneområdet har et areal på cirka 1,1
kvadratkilometer, hvorav cirka 0,1 kvadratkilometer er landareal. Formålet med
opprettelsen av Innstrandfjæra fuglefredningsområde, er å verne om fuglelivet og
fuglenes livsmiljø i et våtmarksområde, først og fremst fordi lokaliteten er en
viktig raste- og hvileplass for trekkende vadefugler, men også fordi området
fungerer som overvintringslokalitet og hekkeplass.
Her er hva Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i
Sør-Trøndelag skriver i forbindelse med fredningen:
Naturkvaliteter:
I fuglefredningsområdet er det sand-, grus-, mudder- og leirbunnsfjærer.
Ytterste del av fjæra har steingrunn med tangbelter. Lenger ut ligger noen
mindre gruntvannsområder. Overgangen mellom fjæra og dyrkamarka innenfor byr på
all-sidige variasjoner i form av innbuktninger i fastmarka i tilknytning til
grøfter og mindre bekker. Særlig viktig for fuglelivet er områder hvor små
dammer blir stående igjen ved fjære sjø. I disse er det et yrende liv av
vadefugl og andefugl, spesielt under høsttrekket.
Fugleliv
Blant trekkgjestene er arktiske vadearter som svarthalespove, polarsnipe og
tundrasnipe. Sistnevnte opptrer i stort antall. Andre arter som opptrer i
betydelige antall i trekktidene er vipe, sandlo, dvergsnipe, myrsnipe, brushane,
gråmåke, svartbak og stær.
Ved Utstrand
ligger Kråktjønna, en brakkvannsdam, hvor det tidligere var en hettemåkekoloni.
Dammen har en viktig funksjon under trekket for en rekke spesielle fuglearter
fordi det er så få vatn på Ørlandet. Blant fuglene som kan observeres her, hører
sjeldne arter som knekkand og skjeand. Dammen benyttes også av blant annet
brushane, brunnakke og sivsanger. Brakkvannsdammen er forringet av søppelplassen
Kråka, like ved.
Innstrandfjæra,
Grandefjæra, Hovsfjæra og fjæreområdene rundt Storfosna hører med blant Norges
få Ramsarområder, det vil si at disse verneområdene har internasjonal betydning
for fuglelivet etter de kriterier som ble gitt i henhold til Ramsarkonvensjonen,
som Norge undertegnet i 1974. Hovedtrekket for fugl til og fra hekkeplasser i
nordområdene (fra Grønland til Sibir) går langs norskekysten, og fuglene er
avhengig av et nett med hvile- og rasteplasser langs ruta. Våtmarksområdene på
Ørlandet og ved Storfosna utgjør et viktig ledd i denne kjeden. Den betydning
disse lokalitetene har for trekkfugl skyldes foruten beliggenheten også den
store næringsproduksjonen og arealenes dimensjoner.
Artsliste
Siste observasjoner |